Endelig helg

Jeg våknet opp til følelsen av at det var mandag. Morgenoppgavene på jobb minnet om en typisk mandag, men noen kom litt senere til å påpeke at det snart var fredag – og snart en etterlengtet helg. Dagene går inn i hverandre, jeg har mistet ukefølelsen og veggkalenderen er den eneste jeg kan stole på.  Dette året er jeg nemlig min egen sjef over tiden. Syv dager i uken –tjuefire timer i døgnet står jeg rimelig fritt til å gjøre hva jeg vil – med noen få unntak. Jeg må fortsatt møte opp til vaktene jeg har på jobb. Det kan nesten virke litt overveldende med en slik mengde av frihet, men selv om det gir åpent spillerom og en favn av muligheter, er realiteten at tiden må brukes fornuftig. Et sted i fremtiden står en tidsfrist, og det er mye som skal leses, tolkes, undersøkes og skrives før den dagen kommer. Det krever struktur og egendisiplin. Nå som vi går mot helg, blir det for min del uten et sukk over at arbeidsuken er over. Ofte er det i helgene at jeg arbeider mest. Skillet mellom lørdag og onsdag er derfor minimal. En vakker dag vil jeg stå med samme gleden over fredag som de fleste andre, og holde helgen hellig til å gjøre sånt man ikke får gjort for mye av ellers i uken; nyte, oppleve, slappe av! Jeg mistenker at det kan bli en stund til...