Endelig helg

Jeg våknet opp til følelsen av at det var mandag. Morgenoppgavene på jobb minnet om en typisk mandag, men noen kom litt senere til å påpeke at det snart var fredag – og snart en etterlengtet helg. Dagene går inn i hverandre, jeg har mistet ukefølelsen og veggkalenderen er den eneste jeg kan stole på.  Dette året er jeg nemlig min egen sjef over tiden. Syv dager i uken –tjuefire timer i døgnet står jeg rimelig fritt til å gjøre hva jeg vil – med noen få unntak. Jeg må fortsatt møte opp til vaktene jeg har på jobb. Det kan nesten virke litt overveldende med en slik mengde av frihet, men selv om det gir åpent spillerom og en favn av muligheter, er realiteten at tiden må brukes fornuftig. Et sted i fremtiden står en tidsfrist, og det er mye som skal leses, tolkes, undersøkes og skrives før den dagen kommer. Det krever struktur og egendisiplin. Nå som vi går mot helg, blir det for min del uten et sukk over at arbeidsuken er over. Ofte er det i helgene at jeg arbeider mest. Skillet mellom lørdag og onsdag er derfor minimal. En vakker dag vil jeg stå med samme gleden over fredag som de fleste andre, og holde helgen hellig til å gjøre sånt man ikke får gjort for mye av ellers i uken; nyte, oppleve, slappe av! Jeg mistenker at det kan bli en stund til... 

Juletre i oktober

Oktober nærmer seg slutten og tiden er inne for å kle seg ut som noe helt annet enn det man egentlig er. Jeg er ute i siste liten i år også. Fjorårets spontane idè om å være søppel på Halloween er oppbrukt og kastet. Alternativene som gjenstår er ikke mange, og enda færre henger det i skapet.

En stund ser det ganske håpløst ut. Men innerst i skapet, nederst i en kasse og nesten glemt ligger det som skal bli kveldens antrekk. Juletrekjolen. Den grønne og glitrende kjolen har vært med på hvert bidige flyttelass siden den ble sydd om og brukt første gang på en munter julefest. Jeg var sikker på at den en dag ville komme til nytte igjen. I seks lange år har den ventet på en ny anledning til å glitre. Dette er dagen.

I løpet av kvelden snubler jeg i en busk, som viser seg å være en venninne. Det vrimler av pirater, og hekser, engler, klovner og andre udefinerbare skikkelser. En presang er ute og vandrer, men han får ikke ligge under mitt tre. Etter en kort aften på vift gjennom to kommuner viser det seg å være nok. Antrekket lukter smått av mugg og etterlater seg et fint spor av sølvstjerner og dryss der jeg går. Tidens tann og brutal lagring har satt sitt preg. Det kan se ut som om juletrekjolens glansdager (!) er over, for godt.

Neste år skal jeg være kortstokk.

Veien hjem en oktobernatt

Et siste glimt av juletrekjolen (og rotet som oppstod under letingen av den)

Høst i Tokyo

Høsten er på sitt beste når naturen eksploderer i en overveldende og fargerikt prakt. For noen dager siden vandret jeg gjennom Slottsparken, fortsatt med trillekoffert på slep, og beundret en slik høstdag i lyset fra en lav formiddagssol. I morges stod trærne strippet og nakne igjen, under lå løvet fargeløst og visnet. I Tokyos travle gater var det lite som vitnet om årstiden som var i anmarsj, med temperaturer som kan minne en nordmann om en riktig god sommer. Det var først når man søkte tilflukt i en av de mange parkene, at man kunne se tegn til høst.

Analfabet

Vasker vi klærne med skyllemiddel eller vaskepulver? Er det fuktighetskrem Kamilla smører inn kroppen med, eller er det såpe? Vi vet ikke.

En reise til Japan er et innblikk i livet som analfabet. Hverdagen blir straks mer utfordrende når man ikke lenger kan navigere seg frem med selv den enkleste informasjon - når man ikke lenger kan lese. Skilt og reklame står skrevet på japansk, med uforståelige tegn. Produktinformasjon og kart blir umulig å tyde. Man vet ikke lenger hva man kjøper, hvor man er eller hvordan man skal komme seg videre. Alt stopper opp. Det er hverdagen til en analfabet. Det viser hvor avhengig vi er av å kunne tyde den informasjonen vi har rundt oss, selv for å få til de minste ting.

Det er allikevel ikke helt håpløst. Det finnes produkter med enkelte engelske ord. Cornflakes har det samme designet her som i resten av verden. Menyene på restauranten har ofte rikelig med bilder. Og innimellom hjelper det å spørre en lokal, som med glede hjelper, hvis den forstår hva vi trenger hjelp til å  forstå.

Info til alle med matallergi

Mest sannsynlig cornflakes

Panikk - i siste liten

Beundret flamingoer i dyreparken. Check!

Med ett går det opp for oss at dagen vi har gått og ventet og lengtet etter, er skremmende og gledelig nær. Om et døgn er hjemreisen en realiet, og Tokyo et tilbakelagt kapittel. Det er nå det gjelder! For igjen står alle de tingene vi pent har utsatt, inntil videre. Det er ingen tid å miste.

En mild panikk brer seg i kroppen. Det er mange punkter igjen på listen over ting vi skulle teste under oppholder i Japan. Rikelig av tid har blitt til hastverk. Den siste uken har på et umerkelig vis passert. Vi skulle smake på de underlige konfekt-kulene ingen aner hva er. Jeg har stålsatt meg for å prøve bidet-funksjonen på toalettene, for å se om det er like avhengighetsskapende som påstandene sier. Vi skulle besøke et Slot-eri og spille bort tusenvis av yen, og drikke sake til det svartnet.

Det er heldigvis mye vi har gjennomført og krysset av. I Shimo-Kitazawa har vi gått i ring til vi ble svimle og ofte er det ved ren tilfeldigheter at vi har snublet over de mest sjarmerende spisesteder. Mer enn noe annet har vi investert tid i å se på fottøy, det er ikke få av skobutikker i Tokyo. Flere dager har gått til grundige undersøkelser rundt hvilke sko broren til Kamilla skal få (familien hennes lider åpenbart av et ustanselig behov etter joggesko). En kveld kjørte vi fullstappet t-bane og måtte dyttes inn for å få plass på vognen. Og jeg har personlig vært vitne til at Kamilla har smakt på så mangt, både av ting vi vet - og ikke vet - hva er. Noe har kommet opp, det meste har gått ned.

Alt hva vi ikke får gjort nå kan vente til neste gang. En vakker dag, muligens i fjern fremtid, skal vi vende tilbake til denne travle, folksomme storbyen og ikke minst utforske resten av Japan.

Se havet, i Kamakura. Check!

Besøkt vintagebutikker i Shimo-Kitawava. Check!

Kjøpt en brukt jakke og ta med hjem. Check!

Hjemlengsel

Å krysse veien her er som å ta kappgang på 60 metern. 

Sola slipper sjelden til mellom himmelhøye skyskrapere

Jeg lengter hjem, allerede. Hjem til de som står meg nær, til rutiner og gjøremål, til det som er kjent og kjært. Nå har jeg bodd i koffert lenge nok.

Det tok ikke lang tid før den kom snikende. Hjemlengselen. Borte kan være innmari bra, men hjemme viser seg ofte å være enda bedre. Det er et gode å kunne ta seg fri og reise av sted på denne måten, spise daglig på restaurant, gjøre ting i ferie-tempo. For en stund. Etter tre uker er det tungvint å ha garderoben i en koffert på gulvet og det er trangt nok å bo tre i en spartansk ett-roms leilighet. Jeg kjenner savnet etter å kunne tilberede maten selv, på mitt eget kjøkken, fremfor å få den ferdig servert hver eneste dag med ris som hovedingrediens. Jeg husker ikke lenger hvordan det er å ha privatliv, en time for seg selv, og det er bare når jeg er på badet at jeg får være alene (men ikke alltid).

Det er egentlig ikke så ille som det høres ut som. Hjemreisen er like rundt hjørnet. Nå vil jeg hjem, til alt det mas og stress jeg reiste fra. Men når vi først står der og kjenner den bitende kulden av høst, og må tilbake til hverdagen, med jobb og skolearbeid, kan det tenkes at det er nettopp tilbake hit vi da ønsker oss. De siste dagene i Tokyo skal nytes til det fulle. For snart nok er denne reisen brått over.

Reiselederen

Ganske naturlig har det dannet seg en orden i flokken. Kamilla er den som gjerne går i tet, bare unntaksvis viker hun fra posisjonen som reiseleder. Det er hun som viser vei og tviholder på kartene.

Hvordan hun havnet der er uvisst, men jeg mistenker at det er fordi resten av trioen strever med å holde følge når hun marsjerer bestemt av sted. Bakerst rusler oftest Steffen. Midtposisjonen er min plass, liker jeg å tro. Der er jeg når jeg ikke klarer å ta igjen Kamilla og er bekymret for om sistemann fortsatt er med.

En oppdagelsesferd krever mange beslutninger, spesielt i en storby hvor veikryssene ligger tett. Høyre eller venstre? Hvor skal vi gå nå? Hva skal vi spise i dag? Om ingen uttrykker en klar mening, er det lettere å la det være opp til tilfeldighetene. Eller magefølelsen. Når det er umulig å avgjøre om det skal bli sushi eller pizza til middag, og det vanskelig lar seg gjøre å ta begge deler, er det befriende å kaste en tier i luften. Kron eller mynt?

Nå og da forsøker jeg å avlaste Kamilla. Det er først når jeg selv tar ledelsen at jeg oppdager hvor mye oppgaven tynger og hvilket ansvar som følger med. Og det er ensomt der fremme i tet, hvor man stort sett bare har seg selv, veien foran og håpet om at de bak faktisk følger sin reiseleder. Smale, travle fortau og tette folkemengder øker risikoen for å miste gruppen, jeg blir som blind når jeg må lete etter vennene mine blant mange fremmede. Foreløpig har det vist seg at det er større sjanse for å miste Kamilla på matbutikken, enn midt i storbyen. Men det ordner seg alltid

Kamilla er i ledelsen, med Steffen like bak.

Her har noe gått galt. Steffen viser vei for reiselederen.

Kamilla skyter fart for å ta igjen plassen sin

Et sjeldent øyeblikk; det er jeg som er i tet!

Den som går og går, og aldri kommer frem...

Sol, stillhet og idyll

Det blir sagt at tilværelsen som turist er komfortabel, og det er den uten tvil. Denne reisen er en virkelighetsflukt til en ny del av verden, et etterlengtet avbrekk fra den stressende hverdagen jeg forlot. Men alle som har vært en turist på jakt etter spenning vet at det ikke bare er latskap og fryd. Det kan faktisk være både slitsomt og utfordrende.

Nærområdet kjenner vi som vår egen bukselomme. Sakte, men sikkert har vi tilpasset oss nye rutiner og skikker. Vi spiser is hver eneste dag og står opp til et behagelig tidspunkt om morgenen. T-banesystemet er forståelig i den grad at vi når frem til målet og tilbake til basen hver eneste gang, nesten uten problemer. Her i Tokyo står severdighetene og venter på besøk. Det handler stort sett om å gå, tusenvis av skritt tilbakelegges hver dag. Gå slalåm mellom tette folkemengder, fra lunsj til middag, fra en severdighet til en annen. Hvileløst vandrende etter en restaurant med forståelig meny. Vi går og går, til bena blir numne og kroppen utmattet, mens lokale folk flest triller av sted på hjul. Noen ganger vet vi hvor vi skal og i hvilken retning, men ofte er vi i den situasjon at vi ikke aner hvor vi vil og dermed heller ikke hvordan man kommer seg dit. Det er vel sånn det er å være turist.

Sjekklisten begynner å bli lang. Vi har vært innom en håndfull parker, sett turistfeller som templene i Asakusa og Meiju Jingu. Et museum har blitt til to. Vi har vandret gatelangs i utallige bydeler og spist japansk, indisk, amerikansk, italiensk. Utsikten er til tider slående vakker, selv når føttene verker og tålmodigheten er tom. Vi har opplevd mye så langt, og ennå er det mye mer som gjenstår.

I gatene ved Ginza

Det er lørdag ettermiddag og gaten er stengt for trafikk ved Ginza.

Miju Jingu er et populært turistmål

Sky Tower er synlig fra flere steder i Tokyo, også fra Asakusa.

Stillheten ligger over parken.

Big in Japan

"Big in Japan", synger Aphaville, og det er usikkert hva de egentlig mener med det. Følelsen av å være stor er ikke den man lett sitter igjen med i Japan, et land som er befolket av langt mer enn 120 millioner mennesker. Etter flere dager som turist i Tokyo er det flere inntrykk som sitter igjen.

I en liten, men passe stor leilighet i Kyodo, en av Tokyos forstader, sitter reisefølget og jeg. Når vi ikke sitter her, er vi ute og utforsker byen, nærområdet, gatene. Foreløpig har jeg observert en rekke ting som skiller seg betydelig fra hjemlandet. Japanerne ser ut til å ha sans for å skyve ting til siden, spesielt dører. Bestikk med kniv og gaffel er en sjeldenhet, og det er et must å kunne manøvrere spisepinner ved måltidene. De fleste forstår lite og snakker enda mindre engelsk. Like lite forstår vi deres språk og tegn, og det kan være en utfordring å tyde seg frem på kart og restaurant-menyer. Det er overraskende hvor lett ting lar seg løse, til tross for hinder i kommunikasjonen. Japanerne snakker høflig i vei på sitt morsmål, vi sier vårt på engelsk og i de aller fleste situasjoner (!) kommer man frem til en enighet. Toalettene her nede imponerer gang på gang, og trenger (nesten) et helt kapittel for seg selv...

Det eneste bildebeviset for at jeg har vært i Tokyo, foreløpig. 

Utsikt fra Kyodo. Veien inn til by og skyskrapere går via t-banen.

107E564F-47AD-4606-8999E25DABB80299-54D76827-4D69-43DE-8515D87DCB75764A

Den store reisen

Et øyeblikk fra en tidligere reise er foreviget. Her fra New Zealand i 2013. 

Storkofferten har ligget stuet bort i kjelleren i over to år. Nå er støvet blåst bort og den er på nytt pakket klar for å bli med til nye destinasjoner. Det er på tide å reise ut i verden igjen og denne gangen er det Japan som står for tur.

Jeg elsker å reise, men gjør det altfor sjelden. Det er nesten uvirkelig at vi nå skal av sted, nå skjer det på ordentlig. Vi skal til Japan for å oppleve en annerledes kultur, møte nye mennesker, få enda en smakebit av den store verden der ute. I forkant av avreise, de siste månedene, har skolearbeid, jobb og eksamensforberedelser fylt all tid og tankeplass - jeg har knapt hatt energi til å kunne glede meg, eller i det hele tatt tenke stort over det. Det som var en hendelse fjernt frem i tid, er nå i gang! I over tre uker skal vi utforske Tokyos mange travle gater og severdigheter. Følelsen av å sette seg på toget med bagasjen og legge stress og gjøremål bak seg for en periode var ubeskrivelig god. Vi er mer enn bare meg. Reisefølget består av Steffen, en ivrig fotball(idiot) som ikke er helt sikker på hvor mye han kan le av vitsene mine. Kamilla er den urbane byjenta fra Oslo som har lengst erfaring i å prøve nye smaker og matretter, og hennes fartstid med kollektiv-trafikken i hovedstaden kommer godt med når det er Tokyos t-banesystemt som skal beherskes. Jeg er overbevist om at dette blir en fantastisk og uforglemmelig reise med herlige mennesker, mye sushi og dype inntrykk.

Hei, Bloggen...

Blogging er blitt vår tids vanligste måte å spre dagbok-notater, meninger og tanker. Det er mange gode grunner til å avstå fra denne (tilsynelatende) desperate søken etter oppmerksomhet. Har man verken noe som er interessant eller informativt å dele med omverdenen, bør man muligens holde det på innsiden av sin egen skalle, eller i det minste innenfor omgangskretsen (altså, de som ikke dømmer deg for hardt etter hva du mener).

Mitt liv, min hverdag har nok minimalt med underholdningsverdi. Jeg har svært lite tid, særlig fri-tid, og som kokk foretrekker jeg å gjenta de samme middagsrettene om og om igjen. Dagens antrekk er gjerne tilnærmet det samme som gårsdagen, og varierer videre etter vær, humør og årstid. Det hender jeg maler ansiktet mer enn nødvendig før jeg går ut, men som regel ikke. Med andre ord; livet mitt er under gjennomsnittet overfladisk og interessant. Hadde jeg bare vært frue (:gift kvinne) kan det hende at saken var en annen. Fruer ser nemlig ut til å ha mye på hjertet; Fotballfrue, Komikerfrue, Supporterfrue, Treningsfrue, Perfekt Bærumsfrue, Fitnessfrue og flere kan bekrefte dette.

En god grunn har jeg. I anledning min ekskursjon til Japan, har jeg lovet en del av mine tilhengere (eller venner, som dere først og fremst er) at det skal oppstå en blogg. Vage løfter har nå blitt til virkelighet, og med dette fødes det første innlegget. Slik kan vi dokumentere at vi lever, og opplever. Om den skulle overleve når hverdagen hjemme igjen er en realitet, får tiden vise.  Hei, Bloggen!