Hjemlengsel

Å krysse veien her er som å ta kappgang på 60 metern. 

Sola slipper sjelden til mellom himmelhøye skyskrapere

Jeg lengter hjem, allerede. Hjem til de som står meg nær, til rutiner og gjøremål, til det som er kjent og kjært. Nå har jeg bodd i koffert lenge nok.

Det tok ikke lang tid før den kom snikende. Hjemlengselen. Borte kan være innmari bra, men hjemme viser seg ofte å være enda bedre. Det er et gode å kunne ta seg fri og reise av sted på denne måten, spise daglig på restaurant, gjøre ting i ferie-tempo. For en stund. Etter tre uker er det tungvint å ha garderoben i en koffert på gulvet og det er trangt nok å bo tre i en spartansk ett-roms leilighet. Jeg kjenner savnet etter å kunne tilberede maten selv, på mitt eget kjøkken, fremfor å få den ferdig servert hver eneste dag med ris som hovedingrediens. Jeg husker ikke lenger hvordan det er å ha privatliv, en time for seg selv, og det er bare når jeg er på badet at jeg får være alene (men ikke alltid).

Det er egentlig ikke så ille som det høres ut som. Hjemreisen er like rundt hjørnet. Nå vil jeg hjem, til alt det mas og stress jeg reiste fra. Men når vi først står der og kjenner den bitende kulden av høst, og må tilbake til hverdagen, med jobb og skolearbeid, kan det tenkes at det er nettopp tilbake hit vi da ønsker oss. De siste dagene i Tokyo skal nytes til det fulle. For snart nok er denne reisen brått over.