Reiselederen

Ganske naturlig har det dannet seg en orden i flokken. Kamilla er den som gjerne går i tet, bare unntaksvis viker hun fra posisjonen som reiseleder. Det er hun som viser vei og tviholder på kartene.

Hvordan hun havnet der er uvisst, men jeg mistenker at det er fordi resten av trioen strever med å holde følge når hun marsjerer bestemt av sted. Bakerst rusler oftest Steffen. Midtposisjonen er min plass, liker jeg å tro. Der er jeg når jeg ikke klarer å ta igjen Kamilla og er bekymret for om sistemann fortsatt er med.

En oppdagelsesferd krever mange beslutninger, spesielt i en storby hvor veikryssene ligger tett. Høyre eller venstre? Hvor skal vi gå nå? Hva skal vi spise i dag? Om ingen uttrykker en klar mening, er det lettere å la det være opp til tilfeldighetene. Eller magefølelsen. Når det er umulig å avgjøre om det skal bli sushi eller pizza til middag, og det vanskelig lar seg gjøre å ta begge deler, er det befriende å kaste en tier i luften. Kron eller mynt?

Nå og da forsøker jeg å avlaste Kamilla. Det er først når jeg selv tar ledelsen at jeg oppdager hvor mye oppgaven tynger og hvilket ansvar som følger med. Og det er ensomt der fremme i tet, hvor man stort sett bare har seg selv, veien foran og håpet om at de bak faktisk følger sin reiseleder. Smale, travle fortau og tette folkemengder øker risikoen for å miste gruppen, jeg blir som blind når jeg må lete etter vennene mine blant mange fremmede. Foreløpig har det vist seg at det er større sjanse for å miste Kamilla på matbutikken, enn midt i storbyen. Men det ordner seg alltid

Kamilla er i ledelsen, med Steffen like bak.

Her har noe gått galt. Steffen viser vei for reiselederen.

Kamilla skyter fart for å ta igjen plassen sin

Et sjeldent øyeblikk; det er jeg som er i tet!